Erfaringer fra Møre og Romsdal

Romsdal interkommunalt politisk råd bestilte i 2023 en analyse av kostnadene for helse- og omsorgstjenester i romsdalskommunene Aukra, Hustadvika, Molde, Rauma og Vestnes (ROR-kommunene). Rapporten som er utarbeidet av PwC, viser at ROR-kommunene har høyere kostnader til pleie- og omsorgstjenester per innbygger enn landssnittet, samt høyere enn gjennomsnittet for nabofylkene Vestland og Trøndelag (3). Årsakene er nok mange og sammensatte. Er Statsforvalteren i Møre og Romsdal en av dem? Og er det flere statsforvaltere i samme båt?

I perioden 2015–2022 var forekomster av klager til statsforvalterne rimelig lik i landets fylker, men utfallet av klagene varierte (fig. 1). Av rapporten framgår det at «[a]nalysene viser hele 59 % sannsynlighet for at et påklagd vedtak innen helse og omsorg ble opphevet eller endret i Møre og Romsdal». PwC fastslår at dette er «langt høyere enn i alle andre fylker» (3).

I Statens helsetilsyns årsrapporter publiseres resultatene av statsforvalternes klagesaksbehandling. Disse tallene viser også at det er variasjon fra år til år hos hvert enkelt statsforvalterembete. Eksempelvis stadfestet Statsforvalteren i Troms og Finnmark kommunens avgjørelse i 88 % av alle rettighetsklagesaker i 2020 (4). Dette endret seg de følgende årene til 82 % i 2021, 72 % i 2022 og 64 % i 2023 (5).

Dette betyr altså at pekefingeren er blitt betydeligere mer aktiv i løpet av få år hos vår nordligste statsforvalter.

Vedtak i enkeltsaker har store konsekvenser

Statsforvalternes håndtering av klager på kommunale vedtak om helse- og omsorgtjenester varierer altså både mellom fylker og over tid.

Når statens forlengede arm bruker pekefingeren som klageinstans, vil det ofte ha konsekvenser for ressursbruk utover enkeltsaken statsforvalteren har truffet en avgjørelse i. Et ulovfestet prinsipp er at kommunene skal bruke avgjørelsene i sin videre saksbehandling, for å sikre at tilsvarende saker blir behandlet på samme måte. Følgelig vil avgjørelser i enkeltsaker kunne få konsekvenser for tjenestetildeling og omfanget av tjenester i kommunene. Spørsmålet blir da: Behandler statsforvalterne like saker likt? Tallene kan tyde på at det ikke er tilfellet. I 2021 skrev Dagens Medisin om statsforvalternes behandling av tilsynssaker (6). Også der synes det å være strekk i feltet.

Dersom like saker ikke blir behandlet likt, har det konsekvenser. For enkeltpersoner vil det være vanskelig å forstå at bostedskommune skal ha betydning, for eksempelvis om vedkommende får sykehjemsplass eller ikke. Slike ulikheter vil utfordre tilliten befolkningen har til «systemet», en tillit som «systemet» er avhengig av. Manglende tillit til den offentlige forvaltningen, i dette tilfellet representert ved kommunene og statsforvalterne, vil trolig resultere i enda flere klagesaker. Kanskje til og med domstolsprøving. Det er lite hensiktsmessig bruk av offentlige ressurser.

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted skriver i Advokatbladet om det samlede kontrolltrykket og de utfordringene det skaper (7). Han skriver avslutningsvis: «Det punktet der norsk forvaltning henger mest etter er effektivitet, kostnader og tidsbruk. Fremover vil ressursene bli knappere og prioriteringene tøffere. Enda mer tilsyn og kontroll er neppe den klokeste veien å gå.»

Forskere fant at det i en saueflokk ble byttet på hvem som var leder, og at sauene heller ikke gikk i flokk hele tiden (8). Statens helsetilsyn kan ikke, som statsforvalternes overordnede fagorgan, se på at statsforvalterne ikke er en samlet flokk. Her må Statens helsetilsyn samle flokken, være ledersau og sørge for at flokken fortsetter ferden i samme tempo og retning.